Alene med et barn og uten overflod av penger – ville du overtatt en nedslitt bondegård?

Jeg tvilte på om jeg burde kaste meg ut i det. Men å overta Solberg gård i Asker, var en mulighet jeg kom til å få bare en gang i livet. Hva hadde jeg å tape?  

Jeg husker enda den dagen da jeg overtok Solberg gård i Asker, den 8. juli 2014. Over et år etter overtakelsesdatoen som lå til grunn for kjøpet, sto jeg med nøkkelen i hånden til stedet der min bestemor, mine oldeforeldre og tippoldeforeldre, prester og jernalderfolk hadde bodd lenge før meg. Jeg var alene da jeg vred om låsen til inngangsdøren. Eller var jeg alene? Kanskje også oldemoren min var tilstede. Margit Helene Solberg, en kvinne jeg er oppkalt etter. Som hundre år før meg var odelsjente på gården, men som ikke fikk overta den fordi hun ikke var mann. Vi to gikk sammen inn i huset. I alle fall liker jeg å tro det. 

OLDEFORELDRE MINE FORAN HOVEDHUSET: Odelsjenta Margit Helene Solberg endte opp med å gifte seg med gårdsgutten på Solberg gård, Johan Olsen Solberg, noe som ikke var så populært på den tiden. Her står gårdeieren sammen med konen sin foran hovedhuset, påsken i 1939.

Litt drama hører med overdragelse av en bondegård

Som med de fleste andre odelsgårder var det også noen “obstacles” på veien når denne gården skulle selges videre til neste generasjon. Meklerkontoret tilbudte meg flere ganger å trekke meg fra kjøpet, fordi overtakelsesdato ble utsatt ved flere anledninger – noe jeg absolutt ikke ønsket. Årsaken forteller jeg ikke inngående om, men det endte i alle fall med at jeg til slutt kontaktet en advokat.

Takket være advokaten bor jeg her i dag

Advokaten tør jeg påstå er en av de dyktigste advokatene innen landbruk i Norge. Hun har blant annet kompetanse innenfor tingsrett – odelsrett, konsesjonslovgivningen, tomtefeste, husleieforhold – og erverv og salg av fast eiendom. Både per telefon og e-post uttrykte hun seg meget korrekt, med formell ordlyd. Det kom ikke mye ugjennomtenkte, impulsive følelser skytende fra den kanten. Men nettopp derfor ble et personlig råd fra henne veldig viktig for meg.

Når kontraktinngåelse nærmet seg og overtakelse av gården ble en realitet, fikk jeg kalde føtter. For det var kanskje sant: Det var for ambisiøst av meg – en alenemor uten erfaring med gårdsdrift og med begrensede midler – å overta en bondegård.

I tvilens øyeblikk sendte jeg en e-post til advokaten, der jeg ba henne om også å være min psykolog ved å gi meg et råd. Dette svaret mottok jeg:

Mht til ditt spørsmål om du skal gå videre med dette eller ikke – det er vanskelig for meg å ha noen formening om. Jeg har jo tidligere hatt det inntrykk at du var veldig innstilt på å overta. Samtidig – ut fra beskrivelsen av bebyggelsen – vil det være en stor og krevende oppgave, og hvis du overtar kommer du sikkert til å angre fra tid til annen når oppgavene fremstår som for overveldende. Dersom du overtar, men finner at dette blir for tøft – kan du videreselge, selvsagt. Om du da får igjen det du har lagt ned økonomisk, vil jo bare fremtiden vise. Hvis du velger å ikke overta, kan det hende at du i ettertid vil angre på at du ikke forsøkte. 

 

Jeg vet ikke hva jeg ville gjort personlig. Jeg er for min del er ganske så nøktern, så meget mulig ville jeg ha tenkt at dette blir for krevende – det aller viktigste i årene fremover er jo sønnen din! Kanskje lurt å sette seg ned å skrive en liste med pro & contra? 

På den annen side – den som intet våger, intet vinner. Har du en drøm, skal du prøve å følge den – og så heller slippe taket i den dersom det blir for tøft – tenker jeg (som ikke har vært flink til å følge drømmene…..)  

 I motbakker tenker jeg på dette svaret

Jeg lagde aldri noen liste med pro et contra, for den typen er ikke jeg. Jeg hadde listen allerede i hodet. Det var ikke flest pro`s, men jeg tenker alltid sånn: Hvis dette er mitt siste åndedrag, vil jeg besitte masse erfaringer og opplevelser (og i dette tilfellet en økonomisk skakk-kjørt bondegård) eller tenke tilbake på et liv i kjedsomhet, og hva ønsker jeg å ha lært sønnen min; at man bør følge og utrette det man drømmer om og synes er gøy, eller å gjøre det som er mest fornuftig. Ikke vet jeg hva som er riktig, derfor er jeg alltid ambivalent i forhold det meste. Å følge drømmer leder meg ikke alltid inn i noe godt, men det er sjelden jeg angrer på at jeg gjør det – uansett om utfallet føles godt eller vondt.

HVA VENTER OSS: Det var merkelig å stå alene tilbake med nøkkelen til Solberg gård i hånden. Det eneste jeg kan forvente er masse ny kunnskap om et område av livet jeg vet lite om.

Når verden går meg litt imot, og jeg sitter i stuen og snufser mens Maximilian sover oppe i sengen sin, så tenker jeg tilbake på det advokaten sa: “…hvis du overtar kommer du sikkert til å angre fra tid til annen når oppgavene fremstår som for overveldende.” Så minner jeg meg selv om at jeg var forberedt på utfordrende dager, som for eksempel når jeg opplever misforståelser og konflikter med håndtverkere, økonomiske utfordringer eller er sliten – jeg vet at det er en del av prosjektet. Flest dager er det av dem der jeg synes dette er utrolig spennende, der jeg lærer mye og møter mange fine mennesker som hjelper meg på veien. Da føler jeg meg veldig takknemlig for at nettopp jeg får denne drømmen oppfylt!

PÅ EN GOD DAG: Å sitte i hagen og se solen gå ned bak jordet, eller å stryke over de samme veggene som min bestemor tok på da hun var liten, gjør at jeg føler noe helt spesielt for dette stedet.

Les mer om hvordan det er å være alene med et barn under høytider her: https://husavhimmelendotno.wordpress.com/2016/05/18/ville-du-sendt-barnet-ditt-i-sorggruppe/