– Mange flere enslige forsørgere burde hatt aupair.

De viktigste pengene jeg betaler i måneden – i tillegg til mat og husly – er pengene til aupairen vår. Hun er minst én av de to hendene jeg mangler.

Råflott? Ja, det var det jeg tenkte da jeg begynte å leke med tanken på å få aupair. For jeg har trang nok økonomi fra før, med én 70 prosent lønn til å dekke alle utgifter. Samtidig er jeg så lei følelsen av aldri å strekke til, verken hjemme, med kjæreste, venner eller på jobb. Og jeg kan telle på én hånd hvor mange ganger jeg har vært på joggetur de siste syv årene. Å ivareta egen kropp er lite viktig når tiden til trening går på bekostning av barn, inntekt eller hvile. Likevel er det godt å få vende oppmerksomheten mot eget velvære en gang iblant.

Skrekken: Alt jeg ser er ryggen til mamma

Selv om jeg store deler av tiden som småbarnsmor har jobbet redusert, betyr ikke det at fritiden går med til kvalitetstid med sønnen min. Det er alltid viktige gjøremål som venter, enten det er å pusse tenner, lage mat, vaske, betale regninger, skifte dekk, ringe rørleggeren, tette taket – også videre. I tillegg har jeg vært såpass smart å skaffe meg en gård (uten at jeg angrer på det). Men til tross for halvtimen jeg avsetter daglig til “morlig” tilstedeværelse, er skrekken over at sønnen min skal se ryggen min, mer enn ansiktet mitt, relativt dominerende.

Så, en aupair er i hus – og avlastende er det! Et hyggelig familietilskudd fra Filippinene, og alt det medfører av goder og overraskelser. Det er hyggelig med én til rundt middagsbordet, det ligger masse læring og mer kjærlighet for sønnen min å ha en “fremmedkulturell” i hus. Aupairen får muligheten til å forsørge egen familie. I tillegg får hun gleden av å bli kjent med en norsk, frustrert frue og hennes sønn både på godt og vondt. Har jeg en god dag, drypper gleden over på henne, men det gjør også negativt påvirkelige hormoner. Dessverre. Men så skjer det samme motsatt vei, for det er ikke sånn at alle fra Filippinene bare sier «hei» og «ja». De er mennesker man blir glad i, derfor føler jeg heller ingen sterk trang til å utnytte henne. På samme tid har jeg forventninger til hva som bør gjøres her hjemme.

Litt typisk norsk innstilling – eller?

I medier leser man om hvordan enkelte norske familier utnytter aupairer, ber dem om å vaske huset for eksempel – som er utenfor en aupairs virke i norsk sammenheng. For de skal bare gjøre “lettere husarbeid”. Og de skal ikke snakke engelsk, men norsk. De er jo her først og fremst for “kulturutveksling” sier vi, og jeg tenker ignorance is bliss.

Til det har jeg et par kommentarer:

– Da jeg var aupair i USA i 2006 passet jeg barn, vasket klær og et hus på rundt seks hundre kvadratmeter. Jeg brakte og hentet, lagde middag, gjorde lekser, tok imot gjester, lagde påskerebus og utallige andre ting med glede. I Norge koster en aupair mange tusen kroner månedlig i reelle kostnader; om man iberegner kost, losji, forsikring, reise, norskkurs, lønn (derav feriepenger), oppholdstillatelse og reiseutgifter. Etter min mening er det derfor ikke for mye å be en aupair om å vaske huset i tillegg til å ivareta et barn et par timer om dagen.

– Mange aupairer kommer ikke til Norge for “kulturutveksling” slik vi liker å tolke det, men først og fremst for penger. Det vet de fleste. Man kan være åpen for det, men det er ikke alle som ønsker å delta under middager eller andre sosiale sammenkomster med vertsfamilien. Heller ikke alle higer etter å lære norsk. Å snakke engelsk i familien er utelukkende positivt for oss, aupairen og jeg får trent opp språket og sønnen min lærer noe nytt.

Jeg er selvfølgelig imot utnyttelse av andre mennesker, og noen vertsfamilier gjør sikkert det, men det finnes mange gråsoner mellom “kulturutveksling” på den ene siden og “utnyttelse” på den andre. Please get my point.

Å ha en aupair boende kan i mange tilfeller være å støtte en god sak. Det er flere mennesker verden over som ønsker å komme til Norge for å finansiere fattige familier i eget hjemland. Derfor bør ikke terskelen for å ha en aupair bli for høy, og det bør ikke være forbeholdt familier som er stinne av gryn.

Mange flere enslige forsørgere burde hatt aupair, særlig om vi skal fortsette å kalle det “kulturutveksling”. Tross alt er enslige foreldre en del av norsk kultur. Jeg har vært så heldig å ha familie som har vært her for meg, men hva med de som ikke har det? Mer verdig enn å takke ja til for eksempel avlastningshjem, ville vært om enslige forsørgere fikk økonomisk støtte til å ha en aupair boende – eller?

 

 

 

 

Vis alle

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s